test shortcuts

Er den besøkende kvinnen nærmeste pårørende?Hva slags type informasjon skal gis?Hvor skal samtalen foregå?


Hvem som er nærmeste pårørende reguleres av pasient- og brukerrettighetsloven §1-3: Den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende.

Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge.

Sykepleier må derfor spørre kvinnen om hvem hun er. Det viser seg at hun er pasientens stedatter. Det kvalifiserer henne ikke til å være nærmeste pårørende, hvis ikke pasienten eksplisitt har definert henne som det. Det finnes enda en lovhjemmel som omhandler informasjon til pasientens nærmeste pårørende.


I pasient- og brukerrettighetsloven §3-3 står det: Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.

For å finne ut om pasienten vil samtykke i at informasjonen skal gis, kan sykepleier gå inn og spørre pasienten om det er i orden at stedatteren får informasjonen hun ber om. Pasienten var klar og talefør, så her ville det ikke bydd på problemer. Hvis pasienten ikke hadde vært i stand til å svare, måtte sykepleier ha gått til sykepleiedokumentasjonen der pasienten har oppgitt hvem som er å regne for nærmeste pårørende. Hvis navnet på stedatteren ikke var nevnt der, måtte sykepleier ha henvist henne til den som var oppført som nærmeste pårørende for å få informasjon.

Hva slags type informasjon som skal gis, har også betydning. Spørsmålet fra stedatteren gjaldt blant annet om kreften hadde spredd seg, og hvor lenge pasienten hadde igjen å leve. Det er sensitiv informasjon. Det kunne godt være at pasienten ikke ønsket at stedatteren skulle få slik informasjon. Hadde spørsmålet derimot dreid seg om hvorvidt pasienten var sliten og plaget av smerter akkurat nå, og at stedatteren gjerne ville ha svar på dette før hun gikk inn, ville det vært tilrådelig å gi henne informasjon om det, fordi hun selv ville oppfattet pasientens situasjonen så snart hun kom inn i rommet. Hjemmel for å fravike reglene om taushetsplikt her finnes i helsepersonelloven §23, 2. ledd som sier at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold.

Brøt hun taushetsplikten? Svaret på spørsmålet om det forekom et brudd på taushetsplikten er derfor ja, fordi sykepleier ikke sjekket om stedatteren sto oppført som nærmeste pårørende eller om pasienten ønsket at hun skulle bli informert.

Et annet spørsmål er hvor samtalen skal foregå. Det vanligste brudd på taushetsplikten ved denne posten, er at samtaler om pasienter foregår i fellesrom. I dette tilfellet var det flere andre til stede i korridoren som kunne overhøre samtalen mellom sykepleieren og stedatteren.

Var dette et brudd på taushetsplikten? Ja, det var et klart brudd på taushetsplikten. Hvis pasienten hadde godkjent at stedatteren skulle informeres, burde informasjonen blitt gitt for eksempel i samtalerommet.